Dette blir da en lek…!

Det var derfor med stigende gru jeg tok imot utfordringen fra min snart fem år gamle datter. Til bursdagen ønsket hun seg ikke mindre enn en fire lags enhjørning-kake med gullhorn, fondant-pynt og rosetter! Ja vel, sukket jeg – hvor vanskelig kan det egentlig være? 

Det skulle vise seg å bli en svært frustrerende dag på kjøkkenet. Min lille bakeassistent var raskt klar med horn på hodet og enhjørningsforkle på. Aller helst ville hun smake kaken, før vi i det hele tatt hadde målt opp ingrediensene.

• 

• 

• 

• 

• 

Den store tålmodighetsprøven

Denne oppskriften viste seg raskt å bli en tålmodighetsprøve av dimensjoner.

Basen var enkel nok – en vaniljekake med kakestrø inni. Vi fulgte en instruksjonsvideo på YouTube, der en i overkant entusiastisk hobbybaker, Rosanna Pansino, gikk gjennom oppskriften steg for steg:

Vi blandet det tørre i én bolle, og mikset smør og sukker hvitt i en annen. Den amerikanske oppskriften anbefalte en blanding av smør og «shortening». Et raskt Google-søk avslørte at dette rett og slett er fett, og godt kunne erstattes med smør.

Vi erstattet derfor mengden «shortening» med Meierismør.

Vi skilte eggehvitene fra plommene og helte én og én inn i smørblandingen, mens mikseren gikk på lav hastighet. Så tilsatte vi mandel- og vaniljeekstrakt. Mens mikseren gikk, byttet vi på å røre inn mel og melk annen hver gang til alt var brukt opp.

• 

• 

• 

Høydepunktet for fireåringen var selvsagt å til slutt blande inn regnbuefarget kakestrø. 

Vi valgte å fordele røren likt mellom to 20-centimeters kakeformer, og stekte dem på 175 grader i cirka 30 minutter. Etter å ha konvertert amerikanske mål og temperaturer til norske forhold var dette en helt grei oppskrift. 

En smule skuffende var det derimot å dele de avkjølte kakebunnene i to. I videoen hadde kakestrøet laget tydelige farger i deigen, mens det i våre kaker så vidt var synlig, men vi var i det minste på rett vei. Kakevideoen demonstrerte ikke hvordan man lager glasuren, og valget falt på en «swiss meringue buttercream», som løst kan oversettes med «sveitsisk marengssmørglasur».

Er du sikker på at dette er enkleste vei, John?

Hobbybakeren i videoen, John, var hellig overbevist om at dette var den absolutt beste kakeglasuren. Vi valgte å stole på ham, men med marengs, vannbad, og delikate temperaturer var dette en ganske teknisk prosess. 

Dette er John:

Første del var grei. Bruk fem egg, og skill hvite og plomme. Eggehviten skulle forvandles til marengs. Så langt var vi med. For sikkerhetsskyld tørket vi bolle og visp lett med sitron, for å hindre mulige fettrester i bollen fra å ødelegge marengsen.

Hviten og sukkeret ble mikset sammen for hånd med en ballongvisp. Så satte vi bollen over et vannbad, og vispet kontinuerlig. Etter noen minutter ble dette raskt tungt, og jeg var glad jeg ikke hadde droppet siste treningsøkt. Med kokende vann i vannbad, hadde fireåringen tatt en sikkerhetspause i denne delen av prosessen.

• 

• 

I videoen målte de temperaturen på marengsen til 160 grader før den var ferdig i vannbad. I mangel av et sukkertermometer kjente jeg meg frem med fingrene. Da sukkeret ikke lenger kjentes kornete mellom fingrene, var den klart. Marengsen ble deretter vispet på medium hastighet i en mikser med ballongvisp. Etter få minutter skjedde det noe magisk – den fikk en silkemyk konsistens og smakte som deilig marshmallows.

John fra videoen poengterte på dette stadiet at det var viktig å røre marengsen til den nådde romtemperatur for ikke å ødelegge temperaturen når smøret ble tilsatt. 

Et helt tårn av smør (450 gram) ble målt opp.

Neste gang roer vi ned med smøret

Det virket som en voldsom mengde, men video-baker John forsikret om at man ikke ville spare på kaloriene i denne oppskriften. På forhånd hadde smøret tint til romtemperatur.

Så ble litt og litt tilsatt marengsen, mens den vispet kontinuerlig på lav hastighet.

Vi tilsatte cirka én teskje smør av gangen. Til min forskrekkelse så jeg, etter å ha tilsatt halve smøret, at den silkemyke marengsen ble forvandlet til en kornete masse. Igjen var John raskt ute med å forsikre om at dette var normalt, og sa at tålmodighet ville lønne seg. Jeg krysset fingrene, sa en bønn, og til slutt satt jeg igjen med en tykk og fin glasur.

Med glasuren ferdig vendte vi igjen tilbake til den første videoen. Vi fordelte glasuren mellom tre boller, og tilsatte konditorfarge i to av blandingene, mens to tredjedeler ble beholdt hvit. Fargene er selvsagt valgfritt, men vi foretrakk lyseblått og rosa. (Fargeblanding kan forøvrig være best egnet for voksne bakere.

Fireåringen sølte på et tidspunkt rød konditorfarge utover kjøkkenbenken, som så ut som et brutalt åsted, deretter begynte den frustrerende delen. 

Etter å ha delt kakebunnene i to, og fylt glasur mellom hvert lag, innså vi raskt at kaken vår var langt mindre enn den imponerende versjonen i videoen. Men vi har jo alle hørt at størrelse ikke er det viktigste…

Detaljarbeid

Rustet med paljettkniv, sprøytetupper og fondantkjevle var vi klare til dyst. Den hvite glasuren ble sprøytet mellom hvert lag, og med en paljettkniv smurte vi den også rundt hele kaken. Først i et tynt «smulelag» for å gjøre det hele penere, og dermed et nytt lag over. I videoen benyttet de et snurrebrett, men det gikk helt fint uten. Problemet var at vår glasur ikke på langt nær var så glossy og lekker som den i videoen. Heldigvis skulle deler av kaken skjules bak en mengde glasur-rosetter, som skulle flomme nedover kaken og forestille en hesteman. 

Vi nøyde oss med glasurtipper i to ulike størrelser, og det så riktig så pent ut.

I videoen brukte de svart glasur til å tegne på to øyne. Vår glasur var nå brukt opp, og vi prøvde oss derfor med melis farget blå. Problemet var at melisen ikke var like tykk som glasuren, og begynte derfor umiddelbart å renne nedover kaken som store enhjørningtårer. Altså ikke det man vil servere i en barnebursdag. Etter flere små bakefeil begynte stresset og frustrasjonen å ta overhånd, og det hjalp lite at kjøkkenet på dette tidspunktet så ut som en slagmark. I et desperat forsøk på å stoppe «tårene», kastet jeg kaken raskt inn i kjøleskapet for å stivne melisen. 

– Nå må du roe deg ned, mamma, kom det saklig fra fireåringen.

• 

• 

• 

At det kunne være så vanskelig

Jeg skjønte at en søt barnekake var i ferd med å vippe meg av pinnen.

Dette var bare flaut. Heldigvis virket neste del av oppskriften en smule morsommere. Hornet skulle formes av hvit fondant. Den ble rullet ut i en lang slange, og deretter surret rundt en pinne. Dette skulle egentlig være en cakepopspinne, men vi brukte et grillspyd i stedet. Fondanten rullet seg fint til hornet, og vi lagde to ører i tillegg.

Med en dæsj gullstøv blandet med vann malte vi hornet i gull. Det ble nesten magisk å se på – i hvert fall dersom man myste.

Etter at hornet tørket på benken, festet vi det på kaken. (Verdt å merke seg at man ikke burde sette på hornet før servering, dersom det ikke blir plass i kjøleskapet) Kaken ble Ikke like fancy som den amerikanske versjonen, men det kommende bursdagsbarnet var i det minste fornøyd. 

Bakverket måtte selvsagt smakes med én gang. Konsistensen var fin, og kakebunnene var gode, men glasuren hadde en overveldende smak av smør. 

Jeg er langt fra overbevist om at det blir noen enhjørningskake i den kommende bursdagen, men dersom det skulle skje vil jeg nok bruke den samme sukkerbrødoppskriften (muligens med en annen type kakestrø) og bytte ut glasuren med en klassisk sjokolade- eller vaniljeglasur basert på smør og melis. Jeg vil nok også lage kakebunn og glasur i to omganger, og dermed senke stressnivået et par hakk.