Som nordmenn flest, kjenner vi begrepet «matpakke» ut og inn. Det kan være snakk om en standard medbragt, trist skolelunsj – vanlige brødskiver med brunost og hvitost, eller noen brødskiver slengt sammen i sekken om vi er på tur ut i det fri. Ikke noe rart eller uvant med dette for oss nordmenn.
Om man derimot betrakter det hele utenfra, med et perspektiv som kun folk fra andre nasjoner kan ha, stiller det hele seg annerledes.
Lunsj er hyggelig, men det samme er en god matpakke – vær kreativ: hva kan man pakke som ikke krever å være fryst hele dagen?:
Så norsk som 17. mai
Dette helnorske fenomenet skaper forundring hos utlendinger og andre som er vant til en helt annen type lunsj.
Yrkesfolk og skoleelever utenfor Norge spiser faktiske smørbrød, landganger eller varme lunsjer på jobb eller skole.
«Hvorfor er nordmenn så kjedelige i matveien når de er på jobb eller skole?» Det er nettopp dette spørsmålet som mange stiller seg når ‘matpakken’ betraktes utenfra. Svaret er rett og slett at dette er en godt innarbeidet norsk og fargeløs tradisjon, og det er ingen grunn til å endre dette!
Matpakke – så tenker man ikke mer på det!
Det som er helt klart: matpakken er her for å bli. Vurder alle fordelene en slik matpakke har:
- Det er svært lett og hurtig å lage.
- Man sparer penger i stedet for å kjøpe en dyr lunsj.
- Det er miljøbesparende, ikke behov for mange produksjonsledd.
- Man slipper hodebry. Vi trenger ikke å tenke ut ‘hva man har lyst på i dag’, svaret er nemlig: det samme hver eneste ukedag!
- Det kan til og med ses på som hypermoderne – tenk minimalisme i dens presentasjon.
- Det er tillatt å være litt vågal: pynte hvitosten eller salamien med paprika, tomat eller agurk. En kan til og med legge noe oppå kaviaren eller leverposteien.
- Man føler seg inkludert i et ‘matpakke fellesskap’ når andre på skolen eller jobben spiser det samme.
- Man havner ikke i matkoma av en for heftig lunsj
- Lunsjpausen kan være kortere. (Det tar ikke så lang tid å hive i seg noen brødskiver). Man blir mer produktiv med en kortere lunjspause.
Matpakkens opphav
Noen hevder at tradisjonen utviklet seg fra den såkalte ‘Oslo Frokosten’ på 30-tallet. Dette var et gratis måltid for datidens skoleunger som bestod av brød, ost, melk, noe eple og appelsin – gjerne servert i litt triste omgivelser med en snerpete lærerstab, utstyrt med spanskrør i bakgrunnen.
Selv om det kan være noe i dette, så er det sannsynlig at matpakken har en eldre historie enn dette, og vi har vondt for å tro at våre forfedre klarte seg uten denne praktiske og undervuderte følgesvennen. Men vi kan gå god for at matpakken har en nøysom og nesten litt blyg kvalitet over seg.
Dette står i god stil med den forgangne, nesten litt puritanske norske folkesjela. Dette var tross alt lenge før oljeindustrien gjorde oss rike og verdensvante. Selv om vi har bedre råd nå, så holder vi på matpakken, og med gode grunner. Hverdagen er ikke noe å feire, og matpakken er et sterkt symbol på dette!
Hvordan lage den perfekte, kjedelige matpakke?
- Benytt tre eller fire brødskiver (brødet bør ikke vøre for fancy). Dette er en vanlig mengde med brød i en standard matpakke
- Alle skivene smøres med valgfri type smør (smør kan droppes for en tørrere opplevelse)
- Benytt helst ikke mer enn en type pålegg per skive
- Brunost bør være en av påleggstypene
- Ha på alle påleggene. Med eventuell topping om du må.
- Det hele legges i en lunsjboks, eller aller helst pakkes det inn i grått matpapir for å oppnå ‘den grå kvalitet’
Fremtidens matpakke
Matpakken er helt klart her for å bli, med alle de fordeler den bringer med seg. Den taler til noe i oss, kjenselen av en sømmelig, fordums og urnorsk hverdag. Uansett om den kommer i matpapir eller i en egen boks, så skal vi sette pris på denne helnorske, litt arkaiske tradisjonen. Vi defineres tross alt i stor grad av våre tradisjoner og vårt opphav.
Kjedelig og «for vanlig» sier noen, men tenk på at den alltid er der for oss når vi trenger den. Og selv om matpakka ikke gjør så mye av seg, så har den alltid hatt en sunn tilstedeværelse.
Resepten på fremtidens matpakke skal dermed være av det samme slag som det alltid har vært: en nærmest asketisk opplevelse. I uoverskuelig fremtid kan vi se frem til at matpakken vil bestå – så lenge vi priser et måltid vi ikke trenger å glede oss til.